Den imaginære løven er på besøk

Noen ganger har jeg ikke ord. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Det flyr i hodet. Jeg vet ingen verdens ting. Mangler liksom noe, et eller annet, en slags kobling som er borte. Forstår ikke mitt eget hode, vet ingenting.
Jeg har ikke ord når det er sånn, vet ikke hva jeg skal ta meg til. Den plassen jeg fant noe for å minne meg på at dette ikke er ekte, var i et gammelt blogginnlegg. Det er den beste måten å beskrive.

Derfor republiserer jeg. Fordi jeg vil huske at det ikke er ekte. Vondt, men ikke ekte.

 

" Med en imaginær løve i hælene "

Kriseberedskap. Klar for flukt. Denne tilstanden hvor kroppen fungerer som en alarm. Et varsel om brann, området må evakueres. Liv eller død. Det er nå eller aldri!
Som når et byttedyr innser at løva er sulten. Det stakkars dyret har et muskuløst og blodhungrig rovdyr i hælene. Kroppen er ganske fantastisk sånn sett. Du rekker ikke tenke. Du behøver ikke velge å løpe, for kroppen gjør det for deg. Kroppen din pumper adrenalin, setter nervene på høyspenn og setter bort alle andre kroppslige behov og følelser. Når det er krise, spiller det ingen rolle om du har vondt i beinet, er tørst eller i dårlig humør. Du må løpe uansett. Løpe for livet.

Som sagt: kroppen er flott sånn sett.
Men det facinerer meg ikke like mye når det settes i gang uten noen åpenbar årsak. Når kroppen rent fysisk sier ifra at det er krise, og at løva er i full sprint bak deg. Løper du ikke nå, vil den snart ha taket på deg. Hjertet dunker vilt, hendene skjelver, hodet blir tømt for alt annet enn en enorm redsel - varselet om katastrofe.
Så snur du deg, for å se hvor nær løven egentlig er - men der er det ingenting. Ingen løve, ingen fare, ikkeno.

Du tror skuldrene vil senke seg nå som det ikke er noe å bekymre seg for likevel. Forventer å kunne få puste i normaltempo igjen. Men så gir det seg ikke.. Det fortsetter, kroppen fortsetter å alarmere. Kroppen og fornuften samsvarer ikke. For kroppen forteller deg at det fremdeles brenner, og at løva stadig kommer nærmere.

Jeg blir sliten når det er sånn. Vet ikke hva jeg skal ta meg til.

Prøver å ta oppvask, i et forsøk på å gjøre noe fornuftig fremfor å sitte å kjenne på det. Gjøre noe som ikke krever å tenke, når hodet allerede er fyllt.
Jeg lurer på hvor mange timer jeg egentlig har stått sånn. På kjøkkenet, fremoverlent over oppvaskkummen. Panna inn i kjøkkenskapet, og hendene ned i det varme vannet. Jeg blir stående i den stillingen. Puster. Kjenner hendene varmes opp, samtidig som den imaginære løva er i ferd med å ta sitt første jafs og etterlate meg døende. Jeg lukker øynene, i håp om å kunne sperre det ute på den måten. Ikke overraskende hjelper det ikke.

Kroppen i høyspenn. Det er livsfare, men egentlig ikke. In other words: Angst.
Det kjennes så forferdelig ekte.

(Publisert 13.des.2010)

9 kommentarer

chasmare

31.jul.2011 kl.22:40

titt innom våres blogg og komenter :) så glømmer vi ikkje den fine bloggen din !:D <3

laila

01.aug.2011 kl.01:24

<3 <3 <3 <3 <3

Håper angsten slipper taket snart.

Solveig @ poona

01.aug.2011 kl.08:39

laila: Den gjorde no det denna gangen også. Gjør alltid det. Men ikke alltid like lett å tro på i øyeblikket.

Masse hjerter tilbake! <3<3

Anne

01.aug.2011 kl.11:34

Jeg har vært fri for angst i en god periode, og plutselig en dag i forige uke slo den til igjen. Skremmende og livsfarlig, der og da. Så langt at man nesten finner en skarp gjenstand igjen for å virkelig skrape vekk all frykt. Merkelig hvordan det plutselig kan skje igjen.

Bra du vet at det ikke er virkelig, at angst er en fryk for noe som ikke er farlig. Det går over.

<3

Solveig @ poona

01.aug.2011 kl.15:59

Anne: Godt du har fått en liten friperiode, da! Det er tross alt det som gir en styrke til å kjempe når det stormer igjen. Det er lysglimtene som gjør at jeg holder ut alt det vonde som fremdeles er der. Og håpet om at det skal fortsette å bli mindre og mindre av det.

Stå på!

<3

Madelene Lisella

06.aug.2011 kl.20:18

sv: tuusen takk for kommentaren ^^

Ingeling

07.aug.2011 kl.10:51

You go girl!

Ingeling

07.aug.2011 kl.10:53

You go girl!

Fallen Angel

07.aug.2011 kl.17:23

Utrolig bra beskrivelse av hvordan angst kan føles...

Skriv en ny kommentar

Solveig @ poona

20, Larvik


Jeg heter Solveig! Hva heter du?

Nå har du klikket deg inn på min blogg, som nærmest har fungert som min "dagbok".


Lenge har jeg blogget daglig, men nå blogger jeg bare av og til. Når det måtte passe seg. Krampeblogging, kun for min egen del. På sett og vis tenker jeg at jeg er en såkalt hverdagsblogger. Jeg blogger om nøyaktig det som opptar meg i øyeblikket. Siden spiseforstyrrelsen har tatt mye av min tid og energi, inneholder bloggen naturligvis mange ord om det og den kampen det innebærer.
Du kan si det sånn at mitt mål er at dette skal bli en hverdagsblogg i ordets rette betydning. Med andre ord: at ikke spiseforstyrrelsen henger etter meg og tar min tid og energi - at jeg blir frisk. Nå har jeg kommet på god vei. Jeg er ikke 100% i mål, men jeg balanserer. Jeg holder meg oppe, og akter å aldri la meg falle igjen.
Du må gjerne følge meg på veien! :)

For tiden leser jeg: Uro - en reise i det moderne selvet

Norske blogger
Blogglisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits