En "liten" hilsen.

Nå er det nesten 7 uker siden jeg skrev sist. Tida går fort!

Jeg er hjemme nå. Fri, og på eget ansvar. Utskrivelsen fra psykiatrisk var 29.april, og jeg hadde planer om å skrive noen ord i den sammenheng. Men det ble aldri noe.

Så.. NÅ vil jeg skrive. Skrive for å fortelle at: Hei! Jeg har det faktisk ganske bra!

Det er nesten litt merkelig å kunne si det. At jeg har det bra. Rart å si det - og mene det. Det er uvant, og det er godt.

Da jeg ble skrevet ut, var jeg ambivalent. Jeg hadde kjempet og jobbet, og jeg hadde gjennomført behandlingsopplegget. Men for hva? For å igjen omfavne spiseforstyrrelsen, og komme tilbake noen måneder senere?
For det var vel ikke noen sjans for at jeg kunne holde ut?

Det kjennes ikke sånn lenger. Jeg HAR sjansen til å holde ut. Jeg kan.
Tanken om å kaste bort alt jeg har jobbet for, popper opp fra tid til annen - men stadig sjeldnere. Tanken om at jeg må bli mindre, at jeg er verdiløs og må forsvinne, tanken om at det er maten som dreper meg - uten den blir alt bra... Den ligger der et sted, men jeg lar den ikke komme helt frem.

Det har ikke vært bare enkelt. Faktisk har det vært beinhardt! Jeg har kjempet for noe jeg ikke en gang visste om fantes. "Hva er vitsen hvis det uansett er umulig å bli frisk?".
Til tider er det fremdeles ganske beinhardt - men jeg har en bedre kontroll over alt sammen.

Jeg har så mange grunner til å kjempe. Så mange grunner til å leve, og vet du hva? De grunnene veier tyngre enn lengselen og behovet for anoreksi som overlevelsestrategi. Den er en enkel løsning, men en enormt ødeleggende løsning. Jeg har andre måter å takle vonde følelser på, fordi jeg vet hva jeg risikerer om jeg faller tilbake. Og jeg vet at det i bunn og grunn er mitt valg om jeg vil bli frisk eller ei. Om jeg vil fortsette å leve i en boble, eller om jeg skal kaste meg ut i det utrygge, som jeg også vet er det riktige.

For ei uke siden, hadde vi besøk av storesøster og tantebarnet, som bor langt unna. Tantebarnet mitt vokser og gror, seksten hele måneder! Det tok litt tid før hun ble varm i trøya og stolte på oss, hun kjente oss jo ikke igjen. Men etter hvert var det ikke bare jeg som dullet med henne - hun dullet tilbake. Strakk armen mot kinnet, mens hun lagde koselyder. Hvordan kan man ikke smelte av sånt??
Forrige gang de var på besøk, var jeg innlagt i Skien. Gangen før, var jeg delvis innlagt i Tønsberg. Da hun ble født, var jeg også innlagt. Jeg og søstra mi lå på samme sykehus, på hver vår side. Mens hun fødte, lå jeg på psykiatrisk.
Herregud, så mange verdifulle minutter jeg har kastet bort.

Men nå? Denne gangen takler jeg mine utfordringer bra. Og nå ser jeg virkelig virkningene det gir! Alt det positive jeg får ut av det. Jeg kan ikke en gang forklare det. Det gir det hele mening.
Da de dro var jeg ikke i tvil om at dette er verdt kampen.

Og så har vi 17. mai. Det er mange år siden sist jeg bevegde meg ut ytterdøra den dagen. Angsten har stoppet meg. Alt for mange mennesker, alt for mange inntrykk.
I år var jeg ute. Jeg så på barnetoget. Deretter dro vi hjem, spiste grillmat og kake. Og etter det? En ny runde, borgertoget.
Jeg kan trygt si at det ikke var en angstfri dag. Men det kan ikke sammenlignes med de voldsomt angstfylte nasjonaldagene med hyperventilering jeg har hatt før, godt plassert i min egen trygge seng i mitt eget soverom.

Jeg fungerer. Fysisk og psykisk. Med visse kræsj, men ikke så betydelige. Jeg balanserer på en line, men jeg står fremdeles oppe. Og jeg elsker det!

Før jeg ble overført til Skien, var jeg overbevist om at dette var nok en snarvisitt på sykehus. At jeg kom til å falle rett tilbake etterpå. En kortvarig hjelp.
Deres ess i kortspillet, var fokus på fysisk aktivitet. Ved nøye samarbeid med behandlere, fikk jeg begynne å trene forsiktig. Nå trener jeg jevnlig, og det er takket være enhet 1B at jeg takler det så bra. Det er takket være dem, at jeg har funnet tilbake til gleden av SUNN fysisk aktivitet.
Det føles fantastisk å bygge kroppen opp i form av styrketrening, fremfor å bryte den ned ved å løpe som en gal gatelangs fordi jeg har spist noe jeg ikke hadde planlagt å spise.
Det føles godt å gå turer, hvor jeg fokuserer på hvor deilig det er å bevege meg i naturen, fremfor å forsøke å beregne omtrent hvor mange kalorier jeg kommer til å forbrenne på turen.

Jeg har tatt noen grep, for å fylle dagene med ting å gjøre. Jeg har meldt meg inn i turistforeningen, og går på turer med dem. Jeg er medlem i spenst, og trener styrke. Holder meg til styrke enn så lenge, de andre apparatene viser så mange tall som hodet mitt ikke vil se. Jeg har også vært på en helg med grunnkurs i havkajakk. Og jeg sykler en del ute.

Jeg har lyst til å kunne gjøre sånt! Og nå behøver det ikke stoppe der. For jeg kan, kroppen er med.
Ja, jeg veier mer. Kroppen min har fått flere kilo, den er tyngre. Den er ikke så avmagret som før. Og det er helt greit.
Kroppen min virker.

Når jeg sitter her nå, kan jeg ikke fatte hvorfor jeg skulle velge anoreksien fremfor livet. Eller jo... Jeg fatter det. Men jeg velger det ikke. Ønsker det ikke. Jeg vil leve, jeg vil være fri, kunne være sammen med familien, jeg vil gjøre de tingene som gleder meg. Og det kan jeg ikke om jeg holder fast i anoreksien.
Det var en lett løsning der og da. Den hjalp meg med å dempe noen vonde følelser, og tok med seg de gode i samme slengen. For det er sånn. Anoreksien tar med seg alle følelser konsekvent - gode som vonde. Den skiller ikke på dem, alle følelser er forbudte følelser. Jeg brydde meg ikke om noe, ingenting hadde betydning. Jeg ga blanke faen i alt annet enn kilo og gram og kalorier og faenskap. Levende død, som en zombie, som jeg så mange ganger har omtalt det som.

Nå lever jeg. Jeg lever, med både gode og vonde følelser. Ikke frisk, men mye friskere. Mine fall er ikke like store, og ikke like synlige for andre. Jeg har større kontroll.
Jeg er på vei!

Dette ble langt.. Jeg har så mye å si! Så mange ord jeg ønsker å formulere, det er bare ikke mulig å skrive alle i ét blogginnlegg.

Men der har dere i alle fall kortversjonen hvis noen skulle lure: Jeg har det bra :) 
Og enda en ting: Det er så verdt det!

25 kommentarer

airplains

03.jun.2011 kl.23:58

Så gøy å høre fra deg igjen. Lese ganske mye av det du skrev før, du er så flink til å skrive. Syns det er moro å høre at det går så bra (mye bedre) med deg. Håper det fortsetter i den retningen og fortsett å stå på<3

Frida S.

04.jun.2011 kl.00:33

Solveig! Jeg er så glad på dine vegne nå at det stikker i magen min. ♥

Solveig @ poona

04.jun.2011 kl.12:28

airplains: Jeg skal gjøre alt i min makt for å fortsette i denne retningen! :) Takk for fine ord!

Frida S.: *stikkestikke*, tihi. <33

vaskeklut

04.jun.2011 kl.16:52

Åh, dette var bra fint å lese! Hurra! (det er det beste ordet jeg kommer på akkurat nå!)

Studinen

04.jun.2011 kl.19:09

Så utrolig bra!

Dette fortjener du virkelig Solveig. Jeg ble kjempeglad over å lese dette innlegget og ser tydelig at du har forandret deg myye i riktig retning. Nå er det Solveig som gjør ting fordi hun vil det,og ikke spiseforstyrrelsen som har overtaket lengre.

Superbra jobba,fortsett sånn =)

Du gjør en kjempejobb,og er definitivt på vei mot et bedre liv.

Husk at hvis du gjør som du alltid har gjort,vil du fortsatt ha det sånn som du alltid har hatt det...

Masse lykke til i fortsettelsen :)

kathrine

04.jun.2011 kl.22:24

åå nydelige du det gleda meg å høyra at du har det bra, og du fortjene det for du har kjempa for det. Keep up the good work! Klem <3

Marilyn

05.jun.2011 kl.00:30

Jeg blir så glad for å lese dette Solveig!!! =)

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, spesielt med tanke på at du er tante til en skjønn liten skapning. Jeg er også tante til ei 4 år gammel jente, og blir tante til en liten gutt om få dager. Jeg bruker det som motivasjon til å bli frisk, jeg vil ikke være den syke tanta som stadig vekk er innlagt på psykehus. Jeg vil ikke at tantebarna mine skal vokse opp med ei tante som aldri kan være med på ting pga. psykdom. Jeg vil at de skal se opp til meg. Jeg vil være tilstede i livet deres.

Håper du også kan bruke det som motivasjon til veien videre!

Jeg har også begynt å trene styrke og det er så innmari godt å merke på kroppen at den blir sterkere!!

Vi sees på sommerleir ;)

Klem <3

Caroline

05.jun.2011 kl.03:58

Så utrolig godt det er å lese at du har gjort så stor fremgang, jeg er virkelig stolt av deg!! :)

Lise

05.jun.2011 kl.08:51

"Den hjalp meg med å dempe noen vonde følelser, og tok med seg de gode i samme slengen"

Utrolig godt sagt!!

Veldig godt å høre at du har det bedre :)

ThisISmeThen

05.jun.2011 kl.14:04

Du kjenner kanskje ikke igjen navnet mitt, for jeg hadde ikke blogg da jeg skrev til deg før... Da het jeg bare Cathrine.. Menne... Enough said. Så GLAD jeg er på dine vegne nå! Halleluja, og hurra meg rundt! I knew it!! Jeg visste det! Du klarer det! Jeg måtte gråte en liten skvett nå, haha, men det er bare gledestårer... Jeg visste du hadde styrken i deg, Solveig <3 <3 Takk for oppdatering! :-)

Hannah

05.jun.2011 kl.14:52

Kjempebra jobba!

Lik

05.jun.2011 kl.16:09

Du er kjempe!!! Så deg på venterommet på spisenheten for en mnd siden ca. Hadde lyst til å si hei, men turte ikke. Men: - Hei nå og Hurra for Deg!!!

laila

05.jun.2011 kl.20:42

Godt å høre fra deg igjen Solveig,og ikke minst at det står så bra til med deg :) Jeg unner deg alt det beste. Kos deg,nyt livet dit :)

<3

Christine

05.jun.2011 kl.23:08

Du aner ikke hvor glad jeg blir av å lese dette! Jeg driver selv med behandling, snart skal jeg bli innlagt. Å se hvor friskere du blir og hvordan du formulerer at det faktisk ER verdt det til slutt, selvom tunnelen ser helt svart ut. Det gir meg et stort håp, du har vært mye lengre nede enn meg, klarer du dette så klarer ALLE det :) kjære Solveig, du gir meg så mye motivasjon! Ikke bare pga dette innlegget, men hele bloggen.

Du vil ikke være syk, du kjemper, kjemper og kjemper. Du gir aldri opp, selvom det tar lang tid vil du virkelig ikke la denne anoreksien vinne. For et forbilde du er, spesielt for meg! Må si det igjen, tusen takk!

Evelinn

05.jun.2011 kl.23:38

STOLT AV DEG. Så utrolig digg å lese!

caroline

05.jun.2011 kl.23:52

STOLT AV DEG SOLVEIG!!!! :'D <3<3<3<3<3

Solveig @ poona

06.jun.2011 kl.16:26

Lik: Hoho, du gjorde det, ja! Nå blei jeg bra nysgjerrig ;p

Hadde sikkert blitt litt flau, siden jeg ofte opplever at jeg gjemmer meg litt bak skjermen, men det er bare å si hei likevel! Bare hyggelig det, vet du.

Marthe

06.jun.2011 kl.18:45

Hei Solveig! Så koselig å høre fra deg både her inne og i en fantastisk kommentar på bloggen min. Så godt at du likte "stigen", liker den veldig godt jeg også. Angående temakveld vet jeg ikke om jeg kan komme, er jo innlagt og det er mye kjøring på trafikkskolen denne uken så jeg vet ikke helt, men jeg har veldig lyst så jeg skal høre :-)

For et nydelig blogginnlegg Solveig. Det er så godt å lese at du kan kjenne mer kontroll over deg selv, at spiseforstyrrelsen ikke er like styrende, men skjønner jo at den krever sitt, men det er godt at den ikke er alt! Jeg kan ikke unne deg dette mer vennen, det er så utrolig bra at du har klart å stått i den beinharde behandlingen du har vært igjennom på avdelingen, og motet dit det er absolutt beundringsverdig! Fantastisk! Fortsett slik, og lev! Gjør det du vil :-) Gleder meg til å se deg igjen på sommerleiren <33

irmelin

06.jun.2011 kl.21:20

Åh, så fantastisk!!!

HERLIG INNLEGG!

NÅ ER DU VIRKLEIG PÅ VEI TIL FRISKHET OG TOTAL FRIHET!

varmer hjertet mitt å høre dette, bare tenk på hvordan det var før jul, eller i januar???

<3<3<3<3

(vamp)

surfer

07.jun.2011 kl.12:23

sv:Lista bare vokser, skjønner ikke, den burde jo krympe for hver bok? ;) Klem <3

Og du? HEIA SOLVEIG!

Marion

08.jun.2011 kl.22:25

Så godt å høre fra deg -Og så motiverende å lese:)

Ønsker deg en god sommmer, gode Solveig!!:) Klem

surfer

08.jun.2011 kl.22:38

sv: TUSEN takk Solveig flotte <3

liseliten

09.jun.2011 kl.19:42

Solveig! Så utrolig godt å lese!! Det er sterkt. Flott. Rørende. Og kjempebra! Er så glad på dine vegne, du har fortjent det, etter alle dine kamper.

sophia

10.jun.2011 kl.06:30

Fantastisk <3 Dette var kjekt å lese

Ekå

21.jun.2011 kl.22:03

Selvom je glas dette litt sent, så var det FANTASTISK å lese!

Skriv en ny kommentar

Solveig @ poona

20, Larvik


Jeg heter Solveig! Hva heter du?

Nå har du klikket deg inn på min blogg, som nærmest har fungert som min "dagbok".


Lenge har jeg blogget daglig, men nå blogger jeg bare av og til. Når det måtte passe seg. Krampeblogging, kun for min egen del. På sett og vis tenker jeg at jeg er en såkalt hverdagsblogger. Jeg blogger om nøyaktig det som opptar meg i øyeblikket. Siden spiseforstyrrelsen har tatt mye av min tid og energi, inneholder bloggen naturligvis mange ord om det og den kampen det innebærer.
Du kan si det sånn at mitt mål er at dette skal bli en hverdagsblogg i ordets rette betydning. Med andre ord: at ikke spiseforstyrrelsen henger etter meg og tar min tid og energi - at jeg blir frisk. Nå har jeg kommet på god vei. Jeg er ikke 100% i mål, men jeg balanserer. Jeg holder meg oppe, og akter å aldri la meg falle igjen.
Du må gjerne følge meg på veien! :)

For tiden leser jeg: Uro - en reise i det moderne selvet

Norske blogger
Blogglisten
bloglovin

Kategorier

Arkiv

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits