poona

En oppsummering er på sin plass. Bedre sent enn aldri?
Noen ganger kjennes et år som så kort tid. Vips, så var det nyttår igjen. Samma smørja, år etter år. Men så setter jeg mer inn i året som gikk, måned til måned. Detaljene. Og jøsses, så mye et år inneholder! Så mye man egentlig forandrer seg på et år, selv om mye forblir det samme.

Januar 2011.
Jeg er en ny Solveig nå. Jeg sier ikke at jeg er ny og bedre, eller at jeg er gjenfødt på noen måte (haha?). Men jeg er litt ny, litt annerledes. På godt og vondt, kanskje?

Siden jeg skrev en halv bok om hver måned, deler jeg det opp.
I første omgang - januar, februar, mars.

JANUAR 2010

På denne tiden blogget jeg på den forrige bloggen min, solveigireneirene. Derfor tar jeg litt tekst og bilder derifra.

I begynnelsen av desember 2009, hadde jeg takket ja til å begynne i dagbehandling ved SPIS/Enhet for Spiseforstyrrelser i Tønsberg. Et 20 ukers opphold, fra 8.30 og frokost, til 16.30/17.00 og endt hviletid etter middag. Et stort steg, bare det å ha sagt ordene "ja".

Nyttårsaften 2009/2010.

6. januar - oppstart på SPIS.
Det var noen forferdelige dager, de første dagene i behandling. Det var tungt, og det var enormt vanskelig å spise "så mye". Jeg krampegråt ved det første måltidet, uten å få ned maten. Bare synet skremte meg. Det best forklarende ordet, tror jeg må være 'fortvilelse'.

Og.. jeg fikk det ikke til. Etter hvert spiste jeg det jeg skulle i Tønsberg (etter jeg innså at det ikke var noen vei utenom), men på kvelder og helger hjemme gikk det dårligere.
Etter bare fire dager i behandling (pluss en helg hjemme), fikk jeg beskjeden slengt i trynet:
"Du trenger mer hjelp enn vi kan gi. Du må legges inn på døgnavdeling".

Det gjør nesten vondt å tenke tilbake. Verden knuste, og jeg blånektet. Hadde fått mer enn nok behandling som det var. Resultatet ble tvangsinnleggelse.

11. januar
Etter mye om og men, satte jeg meg inn i bilen på vei til døgninnleggelse. Jeg var på tvangsparagraf. Enten gikk jeg inn i bilen til foreldrene mine selv, eller så kom politiet som kunne bruke makt og håndjern. Fornuften seiret, og ingen måtte fysisk røre meg. Den nederlagsfølelsen vet jeg ikke om jeg kan forklare. Reise meg opp og gå mot noe ukjent, noe jeg visste kom til å bli langvarig og forferdelig tungt.

herremin, får klump i halsen bare av å tenke på dette, jeg. For det ble som jeg trodde, bare hundre ganger verre. Hundre ganger tyngre. Det var nødvendig, jeg ser det. Men det var fremdeles en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten. Det å ha lik null frihet. Ikke på natten, fordi noen satt i en stol og så på meg så jeg ikke skulle trene eller dra ut sonden. Ikke i dusjen, fordi jeg kunne besvime eller trene. Ikke på do en gang. Jeg fikk faen ikke drite i fred! Ei heller gå på egne ben, rullestol for alle penga.
Kanskje nødvendig, men helt ulevelig.

Jeg blogget ikke resten av måneden. Hadde ikke tilgang til nett, og det er jeg veldig glad for. Det hadde ikke kommet noen positive ting ut av det, midt oppi den enorme frustrasjonen.
En gang i januar, møtte jeg kontrollkommisjonen. Der snakket jeg min sak - ønsket meg ut. Svaret ble et avslag. Det var da jeg begynte å godta at dette var sånn det kom til å være en stund fremover.

31. januar
Frisk luft, for første gang på nesten tre uker. Det var en befrielse å kunne puste ordentlig. Mamma og pappa fikk ta meg med på et par timers biltur. Mamma og pappa, som stilte opp så mye, og ofte reiste inn til Tønsberg for å besøke meg. Jeg må innrømme av vi "brøt" reglene litt den dagen, og kjørte hjem til Larvik. Jeg fikk en snartur hjem, og hilste på hunden vår.
Der hadde min gravide storesøster fått rier. Vi tok henne med tilbake til Tønsberg, og hun fødte den kvelden. Vi ble rullet opp til fødeavdelingen begge to. To søstre i hver sin rullestol, med mor og far som dyttet. Det var en rar følelse, men likevel så vakkert.
Nydelige tantebarnet mitt kom til verdenen, og ga meg motivasjon til å fortsette så det holder!

FEBRUAR 2010

Februar. En måned som var ufattelig.. treig. Seinpining. Jeg var begynt å bli vant til dagene på psykiatrisk, i større grad klart å godta fakta. Jeg kom ikke til å slippe ut med det første.

En gang i første del av februar, begynte jeg på SPIS igjen. Og jeg fikk lov til å gå på mine egne ben, ble kvitt rullestolen - så lenge det var sted-til-sted gåing. Fra psykiatrisk til SPIS, som ligger i hoveddelen av sykehuset, var greit. En befrielse.

Likevel var ting utrolig vanskelig. Det gikk flere uker uten blogging, men jeg fant én setning som ble skrevet ned. Det var alt jeg skrev i det blogginnlegget, bortsett fra "jeg vil hjem", helt på slutten...:
"Av og til tenker jeg at det burde være ulovlig å låse en atten år gammel jente, som verken har selvmordstanker eller noen alvorlig angstlidelse, inne et sted sammen med femti til åtti år gamle deprimerte mennesker som roper i gangene og flyr på personalet - på sjette uke."

Og akkurat det mener jeg. Jeg beklager å si det, men den avdelingen er IKKE egnet for langvarig behandling av spiseforstyrrelser. Det er tross alt en lukket akuttavdeling for allmenpsykiatri, hvor folk stort sett er i 1-2 uker. Desverre har de ikke noe bedre tilbud i Vestfold, ikke hvis man behøver døgn. Dagbehandlingen er derimot super, de har peiling! Fremdeles tungt, enormt tungt (!), men de vet hva de driver med.

Store deler av februar gikk til å se på sex og singelliv. Jeg fikk låne hele "skoeska" av ei annen jente på SPIS, som selv har vært innlagt på Post 3. Hun visste hva jeg gikk gjennom, og var så snill å tilby seg å låne meg dvd'er. Jeg så alle seks sesonger den måneden.
Ellers gikk det mye i kryssord og puslespill. Plutselig hadde jeg en masse energi som måtte ut på en eller annen måte. Diverse hodebry ble løsningen, og det hjalp på å få vonde tanker ut av hodet også.

27. februar
Jeg sov jeg hjemme i min egen seng for andre gang på disse månedene. Det gjorde godt!

Jeg brukte mye av februar på å håpe på å bli flyttet til en annen avdeling, noe jeg hadde tatt opp med behandlerene x antall ganger. Rasp, modum, capio.. Den duren var ønsket mitt. Jeg ønsket å behandles frivillig på et av de stedene, ønsket å bli frisk på ordentlig. Jeg tror håpet var med på å holde meg oppe, men det ble ikke møtt. Jeg kom ingen vei med ønsket, og forble på Post 3. Det er litt trist å tenke på, for jeg tror ikke jeg har kjent en sånn motivasjon som jeg hadde da, noen annen gang.

MARS 2010

Den første dagen i mars fikk jeg svaret i trynet - at de ikke ville sende meg til behandling et annet sted. De hadde hatt møter om det, svaret ble nei. Jeg knakk sammen i statusgruppa hvor jeg fikk svaret, mens de andre pasientene i gruppa satt der. Jeg klarte ikke å ta meg sammen, og endte med å løpe fra hele møtet.  

6. mars
Jeg fikk være med ei natt på hyttetur med familien! Kunne føle meg litt mer fri, langt borte fra sykehus.

På denne tiden begynte jeg å få kommentarer på at kroppen var i endring. "Du ser bra ut", og den duren. Eller "Du begynner å bli så fin i fjeset", som nattevakten presterte å spy ut. Positive kommentarer, som gleder meg, men sårer spiseforstyrrelsen. Dermed settes den i høygir, og styrkes.
Uten to av de fantastiske damene der borte, hadde jeg aldri holdt ut den tiden jeg gjorde. Det mener jeg virkelig!!
En liten setning jeg skrev i bloggen 8. mars:
"Jeg er utrolig takknemlig for den forståelsen jeg opplever der borte! Hadde bare alle med sf kunne snakket med de to som jeg føler meg så endeløst forstått av, så hadde jeg vært sjeleglad."

13. mars
Jeg fikk lov til å dra på en permisjon hvor jeg dro og besøkte en kompis. Uten noen som fulgte meg!
Det var utrolig herlig, og kan nærmest ikke beskrives. Jeg satte stor pris på sånne ting, som man vanligvis tar for gitt - å få lov til å besøke andre.

17. mars
Tvangsparagrafen ble fjernet. Nå kunne ingen tvinge meg lenger. Nå var jeg fri. Men jeg valgte å bli på post 3, fortsette å være innlagt på det forhatte stedet - etter anbefaling fra.. alle.
Vekta var halvveis til mål. Jeg ville. Jeg ønsket å bli frisk, og alt det innebærer. Derfor skrev jeg meg ikke ut. Likevel var det her ting stoppet opp.

25. mars
Vi spiste på restaurant. Hele gruppa på SPIS. Jeg gjennomførte, og var stolt etterpå! Høres kanskje ubetydelig ut for andre, men for meg var det stort! Jeg bestilte mat ute, og hadde null kontroll på kaloriene. Jeg hadde ingen anelse! På SPIS hadde jeg i det minste litt mer peiling, sånn omtrentlig. Og det gikk bra likevel - selv uten å vite omtrentlig.
Det smakte godt, både i smak, opplevelse og erfaring.

Andre måltider gikk ikke like fint. Nå som jeg hadde det frie valget, kunne jeg plutselig si "nei" - uten at noen kom løpende med sonde. Det var et nederlag å, for første gang på så mange måneder, ikke gjenomføre et måltid. Middagen ble servert et kvarter for sent, noe som ble vanskelig. Klokkeslett var fremdeles hellige.

Etter dette måltidet, skrev jeg i bloggen:
"Én ting er at jeg er skuffet over meg selv. Skuffet over å ikke klare det, over å sitte der og gjenta at "nei, jeg skal ikke ha middag i dag". Det er flaut.
Det andre er at jeg er så redd for at det skal bli første skritt inn i et tilbakefall. Det kan ikke være det, kan det vel? Jeg kan møte hinder, uten at alt blir som før?
Det skumle er at det føltes så godt."

Jeg tenkte tanken da også. På tilbakefall. Jeg er glad jeg ikke visste at jeg hadde rett. Men jeg holdt fremdeles ut behandlingen. Forsøkte.

Dette skrev jeg i bloggen, om det å forsøke. Her refererer jeg til det å bruke spiseforstyrrelsen som overlevelsesstrategi, som å ta ei pille. Pilla = bruke spiseforstyrrelsen.
"Jeg har prøvd slankerlivet, og det resulterte ikke i noen lykke. Jeg har prøvd å flyte med, å ta pilla som beroliger meg. Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet derimot ikke hvordan det er å komme opp på normalvekt og være der en stund. Det er så lenge siden jeg var der, at jeg husker ikke hvordan det var. Uansett er det ikke sikkert det blir som det var.

Jeg må prøve det ut, før jeg kan kaste det bort - før jeg kan gi opp. Jeg skal prøve det. Ikke gi slipp før jeg har vært der en god stund."