poona

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene. 

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet. 

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Jeg sitter henslengt i sofaen, og leser i boka "Mestringsbok ved angstlidelser" (kan kjøpes på psykopp.no), som min psykolog har sendt med meg hjem. Der sto dette eventyret, og jeg måtte smile litt av det. 
Vi trenger jammen meg flere så gode eventyr! 

Jeg leste denne boka og skrev dette for lenge siden, men det har blitt liggende som kladd. Da jeg fant den nå tenkte jeg at jeg like greit kunne poste teksten.  

Boka jeg har lest, heter "Perfekte jenter, magre liv - om å hate seg selv og kroppen sin", og er skrevet av Courtney E. Martin.

Dette er definitivt ikke blant de beste bøkene jeg har lest. Skal jeg være helt ærlig, var det 370 sider jeg halvveis måtte pine meg gjennom. Kjedelige gjentagelser, og ord som ofte oppleves som fyllmasse. Jeg hadde forventninger, men de ble ikke helt innfridd. 

Boka handler om det forfatteren kaller spiseforstyrrelsesepidemien. Hun forteller om hvordan så mange jenter sliter med forholdet til mat, og at dette er et stadig større problem. Vi har så mange krav på oss, at vi ender med å sulte oss, tvangsspise, eller overspise og kaste opp for å føle en slags kontroll over problemene. Tynnhet har blitt så viktig at vi er villige til å ødelegge oss selv for det.

Gjennomsnittsjenta blir stadig mer oppheng i mat, kropp og prestasjoner. Vi skal være suksessrike, gjøre karriere, være sexy, være den perfekte kone som vasker huset og lager mat, vi skal oppdra pliktoppfyllende barn og sette av tid til dem, samtidig som vi skal spise supermat, kutte på kaloriene, trene og være tynne. 

Vi skal være perfekte. 
Nesten, er definitivt ikke bra nok.

Hun fortelle mye om den "vanlige" jentas spiseproblemer og strev, som ikke alltid går inn i boksen 'klinisk spiseforstyrrelse'. Mange bøker tar hovedsaklig for seg de tilfellene hvor det tar såpass overhånd at man blir behandlingstrengende. I denne boka får vi derimot også høre om subkliniske spiseforstyrrelser. Dette gleder meg, fordi mathysteri er et problem som ikke bare gjelder de som sulter seg halvt ihjel. Bekymringer rundt mat og vekt stjeler livskvalitet fra alt for mange.

Det punktet som derimot i størst grad trekker boka ned for min del, er måten hun drar alle under én kam. Noen ganger ble jeg provosert, fordi hun kom med påstander som jeg synes blir helt feil. Det blir som å påsta at "alle som gjør ditt, føler derfor datt". Ting som helt sikkert stemmer for noen, blir det konkludert med at stemmer for alle.
Det ser ut til at hun glemmer at på tross av samme diagnose, eller samme strev, så sitter det forskjellige mennesker bak. Med forskjellige årsaker, forskjellige reaksjoner, og forskjellige tanker. En spiseforstyrrelse er ikke bare en spiseforstyrrelse. Det kan ramme hvem som helst, på mange forskjellige måter, og med like mange forskjellige årsaker som personer.

Personlig har jeg blitt kjent med mange som sliter, og det er mange likheter. Men det er også fryktelig mange ulikheter, noen ting oppleves totalt omvendt fra den ene til den andre. Samme diagnose behøver ikke bety mer likhet enn bokstavene på papiret.

For min del, blir dette jevnt over for mange ord med for lite innhold. Boka kunne enkelt vært kortet ned i lengde, og på den måten blitt mer spennende.

Mitt terningkast: 3-

(Ojoj, så streng jeg er for tiden)

Jeg så litt rundt på nett, og det ser ut til at den ikke selges lenger noe sted. (correct me if I'm wrong)
På biblioteket derimot, finnes den. Ta en titt på ditt lokale bibliotek, så er det sikkert håp.

Ellers kan du gjerne ta en titt på min oversikt over andre bøker her 

For en stund siden leste jeg "Veiet og funnet for lett - en anorektikers dagbok", som er skrevet av Kari Iveland. Mange har snakket om den, og jeg hadde derfor fått et godt inntrykk.

Jeg innser fort at boka faktisk ER ei dagbok. Alt foregår i begynnelsen av 80-tallet, og det står datoer for hver tekst. Ordene skrives av ei veldig frustrert og sliten jente, som strever med å klare å kjempe imot anoreksiens harde grep. Handlingen foregår stort sett på sykehus.

Det jeg husker best fra boka, er alle tallene og skildringene av maten hun spiste. Hennes vekt og matinntak får stor plass, og noen ganger minner det mer om en anorektisk matdagbok, enn en faktisk dagbok. For meg var ikke dette konstruktiv lesning.

Det positive jeg har å si, er at hun virkelig får frem ambivalensen! For utenforstående, kan det muligens vise hvor dratt man faktisk er i to forskjellige retninger. Hun vil veldig gjerne, men vil likevel absolutt ikke!
Jeg ventet på en konklusjon, en slags avslutning eller ord om bedring, som kunne veie opp for alt det vonde jeg hadde lest. Men den kom liksom aldri. Ikke egentlig.

I mine øyne er dette en bok som kanskje ble skrevet for tidlig i prosessen. Kanskje bør man vente til man er friskere før man skriver ei bok? For meg kjente jeg at lesningen kunne trigge på noen områder.
Dette er desverre ikke ei bok jeg anbefaler.

Det er kanskje ikke fint å si det, men jeg skal være ærlig: denne boka vil nok bli stående uåpnet i bokhylla, bortsett fra når anoreksien sliter i meg og jakter på andres tall og sammenligninger.

Min karakter: 2 -

Boka kjøpte jeg bruktbokhandel. Jeg prøvde å se litt på nett, men finner ingen steder den kan bestilles, og finner den heller ikke på mitt lokale bibliotek.
(si gjerne ifra om du finner et sted den kan kjøpes, så skal jeg linke)

HER kan du se en oversikt over andre bøker jeg har lest og vurdert, der finnes også bøker jeg virkelig anbefaler!

Dersom noen hadde en annen opplevelse av boka, synes jeg det hadde vært veldig interessant å høre det! Det er fint å få andre synspunkt på saken også, selv om jeg ikke ble grepet.

Noen ganger har jeg ikke ord. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Det flyr i hodet. Jeg vet ingen verdens ting. Mangler liksom noe, et eller annet, en slags kobling som er borte. Forstår ikke mitt eget hode, vet ingenting.
Jeg har ikke ord når det er sånn, vet ikke hva jeg skal ta meg til. Den plassen jeg fant noe for å minne meg på at dette ikke er ekte, var i et gammelt blogginnlegg. Det er den beste måten å beskrive.

Derfor republiserer jeg. Fordi jeg vil huske at det ikke er ekte. Vondt, men ikke ekte.

" Med en imaginær løve i hælene "

(Publisert 13.des.2010)

Den 22. juli satt jeg og skrev et blogginnlegg. Jeg hadde lest ut to bøker som faller innenfor temaet spiseforstyrrelser, og fant ut at jeg ville skrive en tekst om dem og legge dem til i listen min her på bloggen. Blogginnleggene lagret jeg i utkast, med den tanken å skulle poste dem når jeg kom hjem.

I bilen på vei hjem, hørte jeg de tragiske nyhetene på radioen. Det ble aldri noe blogginnlegg.

Det gjør vondt. Jeg er heldig, jeg er ikke direkte berørt av det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Jeg kjenner ingen som ble skadet, ei heller noen som har mistet nære. Men det berører likevel. Det gjør vondt i hjertet å vite at noen kan ønske noen så stygge ting. Jeg blir så endeløst trist av tanken på alle som er døde.

Hvorfor?!

Kanskje er nettopp "hvorfor" det som gjør aller mest vondt, at jeg ikke kan forstå. At jeg ikke kan begripe hva som foregår i et hode når man planlegger noe så brutalt. Noen ganger ved kriminelle handlingen, kan man på et visst nivå forstå. Man kan se tankegangen, følge den noen hakk, men faller av når det kommer til handling. Denne gangen finnes det ikke et eneste nivå jeg kan fatte det hele på. Det finnes ikke et eneste punkt hvor jeg tenker at det finnes noe menneskelig i det som er gjort.

Jeg tror det er det som gjør aller mest vondt.

Det ble ikke noe blogginnlegg om disse bøkene for denne gang. De kommer nok snart.

Akkurat nå vil jeg bare kondolere til de som har mistet noen.
Jeg vil be de som er berørt om å ikke la seg knekke. Nok mennesker har blitt ødelagt av dette. Det er lov å reagere, det er lov å ha det vondt. Bli sint, gråt. Bruk de rundt deg, snakk om det du føler. Men ikke la deg knekke. Ikke la deg ødelegge av et menneske som har som eneste mål å nettopp ødelegge.

Jeg vil også sende medfølelse til alle i vårt lille land.

Takk for at dere gjør dette landet så vakkert.

I går besteg jeg et fjell. Jeg besteg et fjell, sammen med noen av mine kjære og nære. Det var pappa, storesøster, minstebror, og meg. Vi har snakket om det en stund, og endelig fikk vi tatt turen.

Gaustatoppen!

Først kjørte vi 2,5 timer til Telemark. Vel fremme på parkeringa, kunne vi titte opp på toppen. Gaustatoppen er den du ser i det fjerne på bildet under.

Da var det bare å begynne å gå.



Vi gikk. Vi ble slitne, men vi smilte likevel. Og vi nådde toppen.

På toppen av fjellet satte vi oss ned med matpakka, med roser i kinnene. Smilende, fornøyde. Og pappa spurte meg:
"Trodde du i januar at du skulle sitte her nå?"

Jeg måtte nesten le.
"Nei, det trodde jeg ikke i det hele tatt! Det er så sinnsykt mye bedre å sitte her enn... på post 3!"


På toppen!

Som sagt i forrige blogginnlegg: Jeg har det bedre enn på så lang tid, at jeg ikke aner hvor langt jeg må tilbake for å finne tilsvarende. Jeg har det bra.

I januar hadde jeg ikke klart å gjennomføre turen. Det ville vært umulig. Kroppen fungerte ikke, hodet fungerte ikke. Det var mye viktigere å styre med mitt, enn å gjøre ting som faktisk gleder meg.  
Men nå? Jeg kan, jeg vil, og jeg gjør det.

COMING UP NEXT: Besseggen!

Fordi jeg kan og vil. Derfor skal jeg også gjøre.

Nå er det nesten 7 uker siden jeg skrev sist. Tida går fort!

Jeg er hjemme nå. Fri, og på eget ansvar. Utskrivelsen fra psykiatrisk var 29.april, og jeg hadde planer om å skrive noen ord i den sammenheng. Men det ble aldri noe.

Så.. NÅ vil jeg skrive. Skrive for å fortelle at: Hei! Jeg har det faktisk ganske bra!

Det er nesten litt merkelig å kunne si det. At jeg har det bra. Rart å si det - og mene det. Det er uvant, og det er godt.

Da jeg ble skrevet ut, var jeg ambivalent. Jeg hadde kjempet og jobbet, og jeg hadde gjennomført behandlingsopplegget. Men for hva? For å igjen omfavne spiseforstyrrelsen, og komme tilbake noen måneder senere?
For det var vel ikke noen sjans for at jeg kunne holde ut?

Det kjennes ikke sånn lenger. Jeg HAR sjansen til å holde ut. Jeg kan.
Tanken om å kaste bort alt jeg har jobbet for, popper opp fra tid til annen - men stadig sjeldnere. Tanken om at jeg må bli mindre, at jeg er verdiløs og må forsvinne, tanken om at det er maten som dreper meg - uten den blir alt bra... Den ligger der et sted, men jeg lar den ikke komme helt frem.

Det har ikke vært bare enkelt. Faktisk har det vært beinhardt! Jeg har kjempet for noe jeg ikke en gang visste om fantes. "Hva er vitsen hvis det uansett er umulig å bli frisk?".
Til tider er det fremdeles ganske beinhardt - men jeg har en bedre kontroll over alt sammen.

Jeg har så mange grunner til å kjempe. Så mange grunner til å leve, og vet du hva? De grunnene veier tyngre enn lengselen og behovet for anoreksi som overlevelsestrategi. Den er en enkel løsning, men en enormt ødeleggende løsning. Jeg har andre måter å takle vonde følelser på, fordi jeg vet hva jeg risikerer om jeg faller tilbake. Og jeg vet at det i bunn og grunn er mitt valg om jeg vil bli frisk eller ei. Om jeg vil fortsette å leve i en boble, eller om jeg skal kaste meg ut i det utrygge, som jeg også vet er det riktige.

For ei uke siden, hadde vi besøk av storesøster og tantebarnet, som bor langt unna. Tantebarnet mitt vokser og gror, seksten hele måneder! Det tok litt tid før hun ble varm i trøya og stolte på oss, hun kjente oss jo ikke igjen. Men etter hvert var det ikke bare jeg som dullet med henne - hun dullet tilbake. Strakk armen mot kinnet, mens hun lagde koselyder. Hvordan kan man ikke smelte av sånt??
Forrige gang de var på besøk, var jeg innlagt i Skien. Gangen før, var jeg delvis innlagt i Tønsberg. Da hun ble født, var jeg også innlagt. Jeg og søstra mi lå på samme sykehus, på hver vår side. Mens hun fødte, lå jeg på psykiatrisk.
Herregud, så mange verdifulle minutter jeg har kastet bort.

Men nå? Denne gangen takler jeg mine utfordringer bra. Og nå ser jeg virkelig virkningene det gir! Alt det positive jeg får ut av det. Jeg kan ikke en gang forklare det. Det gir det hele mening.
Da de dro var jeg ikke i tvil om at dette er verdt kampen.

Og så har vi 17. mai. Det er mange år siden sist jeg bevegde meg ut ytterdøra den dagen. Angsten har stoppet meg. Alt for mange mennesker, alt for mange inntrykk.
I år var jeg ute. Jeg så på barnetoget. Deretter dro vi hjem, spiste grillmat og kake. Og etter det? En ny runde, borgertoget.
Jeg kan trygt si at det ikke var en angstfri dag. Men det kan ikke sammenlignes med de voldsomt angstfylte nasjonaldagene med hyperventilering jeg har hatt før, godt plassert i min egen trygge seng i mitt eget soverom.

Jeg fungerer. Fysisk og psykisk. Med visse kræsj, men ikke så betydelige. Jeg balanserer på en line, men jeg står fremdeles oppe. Og jeg elsker det!

Før jeg ble overført til Skien, var jeg overbevist om at dette var nok en snarvisitt på sykehus. At jeg kom til å falle rett tilbake etterpå. En kortvarig hjelp.
Deres ess i kortspillet, var fokus på fysisk aktivitet. Ved nøye samarbeid med behandlere, fikk jeg begynne å trene forsiktig. Nå trener jeg jevnlig, og det er takket være enhet 1B at jeg takler det så bra. Det er takket være dem, at jeg har funnet tilbake til gleden av SUNN fysisk aktivitet.
Det føles fantastisk å bygge kroppen opp i form av styrketrening, fremfor å bryte den ned ved å løpe som en gal gatelangs fordi jeg har spist noe jeg ikke hadde planlagt å spise.
Det føles godt å gå turer, hvor jeg fokuserer på hvor deilig det er å bevege meg i naturen, fremfor å forsøke å beregne omtrent hvor mange kalorier jeg kommer til å forbrenne på turen.

Jeg har tatt noen grep, for å fylle dagene med ting å gjøre. Jeg har meldt meg inn i turistforeningen, og går på turer med dem. Jeg er medlem i spenst, og trener styrke. Holder meg til styrke enn så lenge, de andre apparatene viser så mange tall som hodet mitt ikke vil se. Jeg har også vært på en helg med grunnkurs i havkajakk. Og jeg sykler en del ute.

Jeg har lyst til å kunne gjøre sånt! Og nå behøver det ikke stoppe der. For jeg kan, kroppen er med.
Ja, jeg veier mer. Kroppen min har fått flere kilo, den er tyngre. Den er ikke så avmagret som før. Og det er helt greit.
Kroppen min virker.

Når jeg sitter her nå, kan jeg ikke fatte hvorfor jeg skulle velge anoreksien fremfor livet. Eller jo... Jeg fatter det. Men jeg velger det ikke. Ønsker det ikke. Jeg vil leve, jeg vil være fri, kunne være sammen med familien, jeg vil gjøre de tingene som gleder meg. Og det kan jeg ikke om jeg holder fast i anoreksien.
Det var en lett løsning der og da. Den hjalp meg med å dempe noen vonde følelser, og tok med seg de gode i samme slengen. For det er sånn. Anoreksien tar med seg alle følelser konsekvent - gode som vonde. Den skiller ikke på dem, alle følelser er forbudte følelser. Jeg brydde meg ikke om noe, ingenting hadde betydning. Jeg ga blanke faen i alt annet enn kilo og gram og kalorier og faenskap. Levende død, som en zombie, som jeg så mange ganger har omtalt det som.

Nå lever jeg. Jeg lever, med både gode og vonde følelser. Ikke frisk, men mye friskere. Mine fall er ikke like store, og ikke like synlige for andre. Jeg har større kontroll.
Jeg er på vei!

Dette ble langt.. Jeg har så mye å si! Så mange ord jeg ønsker å formulere, det er bare ikke mulig å skrive alle i ét blogginnlegg.

Men der har dere i alle fall kortversjonen hvis noen skulle lure: Jeg har det bra :) 
Og enda en ting: Det er så verdt det!

Jeg turte i fjor.

Sommerleir med IKS.
4. juli - 9. juli 2011. Østfold.

Fjorårets leir var fylt av redsel, tårer, inspirasjon, nye erfaringer og nye bekjentskaper.
Enormt tungt, og like enormt givende.

Tør du slenge deg på?

Informasjon om sommerleiren, finner du HER.
Meld deg på hvis du tør.

 

Jeg kan i alle fall ikke måle verdien av det i kroner og øre. Det gjorde forskjell.
Dette blir en ny leir - nye erfaringer.

Tør du?
Det gjør i alle fall jeg. Påmeldingen er sendt.

Ta sats!

Prøv å pass inn i de anorektiske buksene igjen nå, du.

Aldri mer!

Jeg er ferdig med den tiden.
Over og ut.

Takk til medpasient, som også gjorde dette med sine bukser. Takk for at vi kunne gjøre det sammen.
Vi fikk ut mye sinne der vi sang om buksene i barnestørrelser mens vi klipte i vei, og bestemte oss en gang for alle at den tiden er forbi.

Jeg er på vei.